I Longyearbyen er det omtrent 50 km med vei, begge med utgangspunkt i selve byen. I tillegg til en strekning på drøye 2 km opp til Nybyen hvor vi bodde, går en vei inn i Adventdalen og mens den andre strekker seg ut i Bjørndalen. Ankomstdagen utforsket vi Adventdalen, og siden vi ikke skulle på tur før på kvelden på dag 2, ble det til at vi utforsket Bjørndalen før turen.

Bjørndalen

Vi hadde en stopp ved Hotellneset (like ved flyplassen), hvor det er etablert et eget område for vadefugler som kalles Laguna.

Ved Laguna møtte vi rødnebbterna. Den ser liten ut, men lengden er 33-39 cm, og vingespennet 66-77 cm. Det ble bare bilder fra bilen her, for ternene passet på ungene sine på den måten de best kan – nemlig å stupe ned og angripe besøkende i hodet med det spisse nebbet. Og fungerer ikke det, stuper de ned og slipper fugleskitt på den som er for nær. Vi så også at de angrep biler som stoppet, og at de hang over biltaket og angrep objektivene når de stakk ut av vinduet. Så derfor ble det få bilder av ternene her ute.

Og det var jo forståelig at de var i angrepsmodus, for ungene lå bare noen få desimeter fra veien. Jeg rakk å stikke kamera ut av vinduet og trykke av avtrekkeren et par ganger, før terna oppdaget det og kom mot meg. Ikke det beste bildet, men jeg rakk heldigvis å ta inn kamera/objektiv og lukke vinduet før mor/far kom!

Vi fikk sett flere fugler på turen i Bjørndalen, og et lite knippe kan du se under her. Først ute er kvitkinngås, som det var mye av. Den hvite til høyre har leukisme, som betyr at den har et genetisk avvik som hindrer naturlig fargeutvikling i fjærdrakten.

Myrsnipa trippet i kanten på vannet

Fjæreplytten er den vadefuglen det finnes mest av på Svalbard, men den så vi kun få eksemplarer av denne gangen.

Snøspurven er en liten og veldig kjapp fugl, som jeg endte med å kalle dustefugl fordi den stadig fløy videre når jeg var klar til å ta bilde. Da jeg til slutt fikk et par bilder sa jeg meg fornøyd med dette.

Sist fikk vi et fint møte med Svalbardrein innerst i Bjørndalen. Stutt i beina, men med fint gevir.

Tur til Alkehornet

På ettermiddagen var det tid for å dra på tur med Bettermoments til Alkehornet, ytterst i Isfjorden.  Alkehornet ligger i Trygghamna, og navnet kommer av at området ble brukt som trygg ankringsplass i eldre tider. 

En tur ut Isfjorden står ikke akkurat øverst på min ønskeliste, etter en forferdelig tur inn fjorden i 2019. Men, som en av deltagerne den gang sa da jeg fortalte at vi skulle ut av Isfjorden igjen: husk vi overlevde den turen den gangen, og da går det bra på andre turer også. Og det har hun helt rett i!

Vi fikk en tur i lukket rib, på nesten stille fjord. Det var til sammen 24 deltagere, og vi gikk ut i to båter.

Målet med turen var å se polarlomviunger hopper ut av redet oppe i fuglefjellet, og ut på sjøen hvor de lever resten av livet. Hoppingen skjer sist i juli hvert år, og det arrangeres fem turer hit hvert år, og vi deltok den nest siste dagen.

Da vi nærmet oss land, møtte vi noen polarlomvier med unger på vannet, og jubelen steg. Det tydet på at fuglene hadde begynt å forlate redet.

Landskapet inne i Trygghamna, sett fra båten.

Før vi kunne gå i land, måtte vi undersøke om det var isbjørn i fjorden. En seilbåt på vei ut ble kalt opp, og kunne fortelle at området var klarert. Ingen isbjørn. Vi gikk innover likevel for å sjekke, og sannelig var det en binne med to unger innerst i fjorden. Vi holdt oss på behørig avstand; litt for mye avstand for gode bilder spør du meg da. Jeg anslo det var omtrent 400 meter fra båten til isbjørnene. Det var feil, for det var omtrent en kilometer. Så da ble bilder av det isbjørn i landskap og ikke bilder av isbjørn selv om de synes nederst i bildet.

Siden bjørnene var innerst i fjorden, og Alkehornet er helt ytterst, kunne vi gå i land. Vi ble fraktet fra båtene til stranda med en liten gummibåt. Deretter måtte vi vente på stranda til alle var kommet, før vi gikk i samlet flokk opp en skråning. Hele tiden fulgte guidene med på om det kunne være isbjørn i området.

Oppe på platået stod vi og så på polarlomviene som hoppet fra fjellet, og utover platået. Redene ligger høyt, men likevel hopper de før de er flygedyktige. Og hoppingen er synkronisert, slik at det kan være mange hundre, kanskje tusenvis av fugler, som noenlunde samtidig kaster seg ut i fritt fall fra de høye klippene. Vi fikk ikke sett det, men noen hundre så vi den tiden vi var der. Ungene flakset vilt, og noen fikk hjelp av de voksne som fløy ved siden av. det så nesten ut som de voksne plasserte seg slik at de ga ungene oppdrift når de begynte å dale for tidlig.

Noen av polarlomviene kom seg ikke så langt som til vannet. Noen ble tatt av polarmåkene som ventet på fersk mat, eller av en polarrev som ventet forventningsfull på de dalende delikatessene. Tassen over her hadde landet på land, og snublet seg nedover, tryna, kom seg på beina, og snublet videre. Den tror jeg berga, for reven som var på vei mot den stoppet da den oppdaget oss. Det kan være fugleungen fikk den tiden den trengte for å komme seg i sikkerhet, for det siste jeg så av den var at den nærmet seg kanten ned mot sjøen.

Fjellreven hamstrer mat på sommeren, som de lever av på vinteren. Vi fikk se en rev grave ned et par polarlomvier den fikk tak i. Den var rask med å grave ned fuglene, før den løp tilbake for å fange mer.

Det ble en del bilder av polarreven denne dagen, både på nært hold og lengre unna. Det bildet jeg ble aller mest fornøyd med er dette under her.

Det gror godt rundt fuglefjell, og det er derfor ofte svalbardrein i samme område. Vi fikk sett noen prakteksemplarer oppe på platået. Legg merke til det irrgrønne gresset.

Reinen er ikke spesielt redd mennesker, og kom nærmere og nærmere. Jeg fotograferer med 400m +1,4 konverter (dvs 560 mm), og her fylte reinen hele søkeren.

Etter at vi hadde vært på platået en stund, fikk vi servert middag. Det ble en middag med nydelig utsikt; lomviene som hoppet og revene som løp rundt under. Og mens vi nøt maten, stod mannskapet på båten isbjørnvakt. Og for en middag, hvem skulle tro at linsesuppe skulle smake så godt! All heder til kokken her altså!

Så var det tid for å reise tilbake. Det var litt mer spredning i gruppa da vi skulle gå tilbake til båtene. Ikke alle var like ivrige på å avslutte besøket på Alkehornet.

Jeg var en av de siste som stod igjen på land, og som du ser var ikke gummibåten så veldig stor.

Da alle var i båtene, satte vi fart mot Longyearbyen igjen. Vi satt ute på dekk, og tok bilder av en av de mange havhestene som fulgte båten. Godt jeg er vant til å fotografere det gamle huset fra bilen i fart, for her flyr havhesten en vei, mens vi kjører rundt 50 km/t i motsatt vei mens vi samtidig suser over bølgene.

Midnattssola skapte et gyllent lys på fjorden, og det var helt nydelig å se på. Og ta bilder av…

Nest siste bildet er fra Grumant, en fraflyttet russisk bosetting som drev med gruvedrift i Grumandalen. Som de forrige bildene, er også dette tatt på lang avstand og i fart fra båt.

Så det siste bildet, mot vest og mot midnattsola.

Litt om turen:
Vi ble hentet på Gjestehuset 102 kl 17, og var tilbake ca kl 23.30. Det tok ikke så lang tid utover, ettersom det var rolig sjø. Turen tok ca 90 min en vei og avstanden var ca 45 km en vei. Maksfart var 53,7 km/t.

Får du mulighet til å være med på akkurat denne turen, vil jeg anbefale det.