Fredag våknet vi til blå himmel og sol, og forventningene mine var store for alt jeg skulle se og oppleve.

Landstreffet i BioFoto er et rent fototreff, og det var utrolig fint å møte gode fotovenner og bli kjent med flere. Landstreffet åpnet offisielt fredag kveld, men for de som kom tidligere var det informasjonsmøte på fredags morgen med tips om hvor vi kunne finne ulike fotomotiv. Blant annet fikk vi en god presentasjon fra Hugo som representerte lokallaget i BirdLife, som fortalte om fuglelokaliteter. Etter hver som han fortalte, noterte jeg flittig, samtidig som min bedre halvdel fra sidelinjen kommenterte at at han kjente til alt det som ble foreslått, og at han hadde vært der allerede i løpet av de dagene etter at han ankom Vesterålen.

Hugo inviterte likegodt deltagerne til å følge etter ham på vei hjem, så skulle han vise fram plassene også. Mange tok imot invitasjonen, men siden «vi» allerede visste hvor plassene var, dro vi til de to fiskeværene Nykvåg og Hovden i stedet.

I Nykvåg er det et lite fuglefjell hvor krykkjene holdt til, samtidig som det var mange krykkjer ute på kaiområdet. Krykkjene er fine måkefugler, og vi fikk flere bilder av dem der de satt på kaia og på vinduskarmene hvor de hadde reir. Vi så et par komme inn med mat i nebbet, som forsvant inn i en stor sprekke i fjellet. Vi så ikke hvem som fikk maten, unger eller den som lå på eggene.

Første serie er fra fuglefjellet, mens de andre er fra kaiområdet.

Etter Nykvåg satte vi kursen videre til Hovden, et fiskevær som ligger lengst nordvest i Bø kommune. I 2016 var det 23 innbyggere her, og jeg har ikke funnet oppdaterte tall. Det var en del hus, og kun et par som var helt nedfalls. Det var uansett et veldig rolig sted, med fugleskrik og lyden fra sjøen som slo. For en som er vant til å høre suset fra E6 og Trondheim lufthavn Værnes var det helt nydelig å bare høre naturlyder.

I stillheten hørtes storspovens skrik tydelig da vi stanset bilen. Vi kikket oss rundt, og så en spove som gikk på gresset noen meter fra veien. I kikkerten så vi også at bak den gikk en liten unge som så vidt syntes i det høye gresset. Men den som skreik var over oss, og om det var bilen eller ørna som svevde rett over bilen som var årsaken til uroen vet vi ikke. Ungen dukka ned i gresset, og vi så den ikke igjen. Like greit, så den ikke ble mat for ørna.

Vi fortsatte utover mot moloen, hvor vi kjøpte med tørrfisk, og gikk rolig utover. Som sagt var det godt å bare nyte stillheten. Med tanke på at det ikke bor så mange her, så var det en del båter i havna.

Ute på moloen hørte vi en sandlo, og så to voksne som trippet bortover. Plutselig var det en bevegelse til, og det viste seg at de hadde med seg en liten unge de også. Den var så kamuflert at jeg først måtte ta fram kikkerten for å se, før jeg kunne finne den i kamera. Bildene under er beskjært «inntil margen» og men likevel er den ikke så lett å se.

Det var ikke bare fugl eller landskap å se. Også en del «døde» men likevel fine motiv:

Og så var det et par skikkelig nedfallshus, som måtte foreviges.

Etter hvert ble det på tide å returnere til Fjordcamp. Det gikk sakte, for vi så etter fugler og dyr. Ørna satt og ventet ute på en stein, men fløy da vi kom helt fram. Vi hadde også hørt at det var sett harer, og blikket gikk både bortover og oppover mens vi sneglet oss fram langs de smale veiene.

Det skal også sies, det var veldig mange liryper å se og høre! De var relativt «tamme», slik at det var mulig å komme på litt godt fotohold. De første var ikke av den sorten, så her måtte det beskjæres.

Men vi kom nærmere, faktisk så nært at jeg undret meg på om fuglen var både døv og blind. Vi var flere som stod samlet her, som opplevde det og vi undret oss alle sammen. Rypa minnet meg om moskus, som også legger seg ned og har et øye på oss som er i området.

Serien under kan nesten kalles nært, nærmere, nærmest…

Til slutt fløy den, og jeg fikk nesten til å ta fluktbilde gitt 😀

Turen ble avsluttet med et møte med en heilo, som også kalles fjellvandrerens venn. Den følger gjerne etter folk i fjellet, samtidig som den gir fra seg sin klagende lyd. Fin fugl, som alltid er trivelig å treffe! Og se hvor fin den er, både med den hvite kanten som går hele veien rundt og selve fjærdrakten.

Og med dette måtte vi dra tilbake, for på programmet stod middag, offisiell åpning av landstreffet samt inspirasjonsforedrag før midnattstur til Bufjellet for å se på midnattsola.

Tidligere innlegg fra turen til Vesterålen:

På vei til ville, vakre Vesterålen