Det er ikke gull alt som glimrer, og det er ikke moskus alt vi ser på Dovrefjell heller. Det vet jeg jo godt fra før, men en ettermiddag tidligere i mai, var jeg nesten sikker på at det var moskus jeg så i kikkerten da vi passerte. Rett nok i 80 km/t og kun i et ørlite glimt i det vi passerte forbi. Men det var uansett nok til å ta turen tilbake neste dag, for å undersøke nærmere.

Og da vi kjørte dit, så jeg at «moskusene» lå på akkurat samme sted, i akkurat samme vinkel. Og som dagen før, var den ene lys og den andre mørk. Hvor stor sjanse er det for at de skal gå og beite og legge seg til akkurat likt som dagen før liksom? Her hadde nok synet bedratt meg en smule. Men vi var i farta og tok turen opp til «moskusene» når vi først var der.

På vei dit så vi en okse som holdt til bak ei hytte, som fikk gå i fred siden den ikke var synlig fra E6. Fint for den og fint for oss, som tok noen få bilder før vi rettet kursen oppover mot det jeg hadde sett og trodd var moskus.

Dess mer vi nærmet oss, dess mer så jeg at det var to store steinblokker som lå der. Størrelsen og fasongen var jo lik moskus som ligger i landskapet. Og som jeg så fra veien, en var lys og en var mørk.

Men men, det var ingen grunn til å henge med hodet, og vi fortsatte likegodt videre oppover for å bli kjent med terrenget når vi først var der. Vi fant en fin grønn slette, som vi virkelig kunne tenkt oss å ha bilde av moskus på. Til tross for en intens liten jakt på moskuslort, fant vi ikke noe. Det tydet på at de ikke brukte å oppholde seg akkurat der.

Vel framme på toppen, fant vi derimot en nydelig utsikt og mye moskuslort, og skjønte at her brukte den å være. Men akkurat da vi var der var det ingenting å se, verken rett ved eller i landskapet rundt. Vi ruslet derfor ned igjen samme vei som vi kom. Enda en gang var vi skjønt enige om at moskus på den lille sletta virkelig hadde gjort seg.

Underveis måtte vi stoppe og ta bilder av en mogop som stod så fint til i en skråning. Også 560mm brennvidde egner seg for blomsterfoto – bare man er langt nok unna 🙂 Og etter litt rydding og redigering ble det sånn:

Mens jeg stod krokbøyd og fotograferte mogopen, fortsatte min bedre halvdel videre ned mot hytta. Der møtte han plutselig en moskus på vei oppover. Jeg tror de skvatt like mye begge to!
Vi var ikke klar over at det var flere moskus i området, selv om vi var tre som alle hadde gått og kikket oss rundt hele turen. Selv om det ikke skjer så ofte, kan det skje, særlig i områder med mye skog, stein og «rotete» terreng som det var her. Uansett, er det i slike tilfeller bare å trekke seg tilbake, noe både halvdelen og vi andre gjorde da vi så dem.

Som sagt rotete og uoversiktlig terreng. Først to bilder av en treåring, mens det under er et av en toåring, og nederst et av mora. Vi så hun hadde med seg en liten kalv, født i år, men den var vanskelig å se i dette rotet.

Vi trakk oss så langt tilbake vi kunne, mens moskusene stod og så på oss, før de etter noen minutter begynte å gå videre oppover. Da øynet jeg et håp. Gikk de mot den grønne sletta?? Eller mot toppen vi nettopp hadde kommet fra??

De svingte selvfølgelig elegant utenom den grønne sletta, men fortsatte oppover mot toppen. Nesten oppe stanset de igjen og kikket ned på oss. Det var mye skog fortsatt, og det hjelper lite med autofokus og øyegjenkjenning når du ikke se moskusen for bare trær.

Da er det bare å flytte på seg, og håpe på åpning mellom greinene – og jeg var heldig. Her fikk jeg både mora og kalven som var født nå denne våren. Det er ekstra stas!

Da vi etter en stund nærmet oss toppen forsiktig, var det ingen moskus å se der oppe. De var allerede gått videre ned dalsida og inn i skogen igjen. Vi snudde og gikk tilbake , fornøyd med å ha sett moskus – selv om pulsen steg betraktelig da de brått dukket opp. Det er ikke en ønsket situasjon, for å si det sånn.

På veien passerte vi den oksen vi så da vi gikk oppover, og fikk et par nye bilder av den der den fortsatt gikk og beitet på området ved hytta.

Den virket ikke så veldig blid, så vi stod på god avstand bak et gjerde og tok noen bilder før vi ruslet videre.

Dagen etter var 17.mai, og da passet det bra å bryne meg på Photoshop og prøve å få oksen til å holde et flagg i munnen. Etter mye møye og prakk fikk jeg det til gitt 😀