I februar 2025 fikk vi endelig muligheten for å besøke moskusen vinterstid. Vi har møtt moskus i snø tidligere, noe du kan lese mer om i dette innlegget. Den gangen var det helt tilfeldig at vi møtte moskus, mens på årets tur var vi på medlemstur gjennom BioFoto Midt-Norge og med innleid guide. Å gå med guide anbefales, fordi det gir mye større sjanse for å møte på disse flotte urdyrene.

Drømmen og ønsket for årets tur å få bilder av moskus i litt, eller helst mye snøvær og gjerne skikkelig snøføyk. Moskus med snødekte fjes, liggende gode nede i snøen, var også på ønskelista. Dagen opprant med strålende sol, blå himmel og ganske mange kuldegrader, og vi skjønte at drømmen ikke ville bli oppfylt. Det var en kald dag, og sekken var pakket med varme klær, godt med mat/drikke, varmeposer, hodelykt mm, i tillegg til fotoutstyr. På beina hadde vi truger, noe som er både kjekt og nødvendig å ha når du går innover fjellet på vinterstid. 

Vi begynte å gå rundt kl 10.30, og da lå temperaturen rundt 12-15 minusgrader. Etter hvert som sola steg på himmelen, steg også temperaturen. Litt vind møtte oss da vi kom opp på vidda men siden vi holdt et jevnt tempo holdt vi oss relativt varme.

Etter et par times gange så vi de første moskusene – som var i godt driv oppover ei bratt li. Heldigvis var det noen dyr igjen nede på sletta, og vi kunne begynne å forberede oss på å være der.  Først var det å få på mer klær, for det ble merkbart kaldere da vi stanset og ikke holdt oss varme gjennom gange.

Moskusene var rolige, og lå for det meste og slappet av eller spiste på det gresset som var. De fulgte med på oss, men aksepterte at vi var i området. Innimellom knuffet de litt på hverandre, før de fortsatte å spise side ved side i all fordragelighet.

Vi fikk tatt noen bilder, men lyset var ganske hardt så vi ble mest gående rundt for å holde varmen, samtidig som praten gikk lett, både om fotoerfaring, turer og opplevelser, og innimellom kunne vi høre diskusjon om hvordan kle seg for å være være ute i mange kuldegrader.

Rundt oss strakte det snødekte landskapet seg utover, og det var bare å nyte det vakre synet. Vi snakket også om hvor heldige vi var, som får slike flotte naturopplevelser gjennom det å ha fotografering som hobby.

Etter hvert som klokka gikk, ble det harde kalde lyset erstattet av mykere og gulere lys. Det var det vi hadde ventet på hele dagen.

Moskusoksen er et mektig syn, der den går med vinterpelsen på. Når vi ser pelsen kan vi forstå at moskusen kan kan tåle ekstrem kulde, inkludert temperaturer ned til minus 40 grader Celsius. Pelsen er åtte ganger varmere enn vanlig saueull, og bidrar til å holde dem varme i de kalde vintermånedene. 

Vennskapelig knuffing i kveldslyset er fint.

Moksusdyrene begynte å bevege seg og spiste seg bortover sletta. Vi fulgte sakte etter på avstand, alt mens vi tok bilder. Etter hvert ruslet dyrene i retning av noen lave koller, som de bruker å gå opp på.

Sola stod nå veldig lavt og vi bestemte oss for å gå rundt moskusen og opp på nabokolla like bortafor. Målet var moskus i ettermiddagsmotlys, som var et godt alternativ til moskus i snøføyk.

Da de fleste av oss hadde kommet nesten opp på toppen på «vår kolle», bråsnudde moskusene plutselig og løp nedover bakken så snøføyka stod rundt dem. Utrolig flott å oppleve! En av dem tryna skikkelig i bakken, men kom seg fort på beina og løp videre. Selv om moskusen kan veie 450 kg, kan den løpe i 60 km/t. Det er noe å tenke på for de som tror dette er rolige dyr.

Mens vi stod og så på moskusen som løp innover vidda, gikk sola ned bak fjellet. Det hadde ingen hensikt å gå etter, for med den farten ville vi aldri greid å nå igjen dem. Vi pakket derfor ned ned kamera og begynne turen ned til bilene. Turen ned ble like magisk som resten av dagen, der vi gikk på rekke under en himmel som skifta farge fra blå, gul til rosalilla. Alle var vi mettet av dagens gode turopplevelser.

Vel nede viste klokka mi at vi hadde vært ute i 7,5 t, hadde gått totalt 10,8 km, og at temperaturen på det laveste var 25 minusgrader. Vi hadde jo merket at det ble kjøligere da sola gikk ned, men ikke at det var så kaldt.

Takk til alle gode fotovenner i BioFoto Midt-Norge for en flott dag, og en ekstra takk til guiden Kinge Røstad for god tilrettelegging.

Vel hjemme, kunne jeg redigere de siste bildene fra løpeturen slik: