Som jeg skrev om i dette innlegget: https://grethelindseth.blog/2026/06/24/min-reise-til-vega-for-fotografering-og-naturopplevelser/ var jeg på Vega i sommer.

Turen var en del av et medlemstreff i BioFoto Nord-Norge, som inviterte med medlemmer fra andre lokallag. Fra BioFoto Midt-Norge var i seks som dro, hvorav jeg var en av dem.

Etter en lang første dag, droppet vi å kjøre ut på kveldstid. Det var godt å klatre opp alle trappetrinnene, og få krøpet til sengs. Vi planla å opp tidlig på dag to, for å fotografere i morgenlyset. Den som kjenner meg vet at tidlige morgener ikke er min sterkeste side; jeg har alltid vært mer natterangler enn morgenfugl og er det fortsatt.

Så da vekkeklokka ringte kl 06, slo jeg den av – for å ikke vekke min romkamerat. Deretter la meg meg for å sove igjen. Kl 09.30 fikk vi en telefon; hvor ble det av oss da – vi skulle jo ut og kjøre? Da var det bare å stå opp og komme seg ut i bilen.

Det var delvis overskyet og noe regn på dag to, men det er ikke noe hinder ettersom bilen er et supert fotoskjul for fugler og dyr. Som dagen før, så vi mange storspover og en god del rådyr. Et av dem under her. Vi så også elg, men med en svær sender rundt halsen. Skikkelig trist å se, selv om formålet sikkert er bra.

Vi dro til Sveavatnet, hvor det var sett en god del fugl. Området er en del av et unikt våtmarks- og kulturlandskap, og Kjellerhaugvatnet naturreservat Her møtte vi flere biofotinger, og det stemte at det var mye fugl der. Blant alle artene var det flere toppender med unger, hele 7 skjeender, som med sitt karakteristiske nebb passer til navnet. Bildet er tatt på lang avstand, men du ser nebbet. Myrull var det også masse av som du ser.

Vega ligger jo på Helgelandskysten, og har derfor mye fint kystlandskap med hus og båter.

Men det var også en del gamle hus. Jeg liker å ta bilder av det, og gjerne i fart. Det ble det ikke noe av denne gangen ettersom det var jeg som kjørte. Veiene var forresten fine, om enn litt smale med mange møteplasser. Heldigvis, for de lokale hletene kjørte til tider småskarpt.

Med to kartlesere i bilen, fant vi da fram om enn via andre veier enn tenkt. Blant annet ble det hørt i bilen at

• jeg skal se hvor vi skal kjøre
• hei, du kjører feil
• eh, nei forresten, du er på rett vei – jeg hadde kartet opp ned.

Noen av spovene som ble foreviget.

Det ble noen bilder av spovene for å si det sånn, for de var overalt og av en såpass til størrelse at det var fint å øve på fluktbilder som over her. Under en storspove med antennene ute?

Og litt ainna føggl

Da vi måtte stoppe for disse, kom det fra baksetet at vi ble stoppet i trafikkontroll. Det var hvert fall ikke for fartsovertredelse, for det går ikke fort når vi snegler oss rundt samtidig som vi observerer det vi ser. Det er lett å se om andre trafikanter er ute i samme ærend, for farten er den samme: saktegående og kjører til side om noen kommer bak.

Når man kjører rundt sånn og bare ser og ser etter noe som kan være verdt å ta med hjem, hender det at fantasien tar litt av. Så vi så også liksomfugler, liksomharer og liksområddyr, som viste seg å være blomster, greiner, stubber og steiner. Beste observasjon var da jeg i en ørliten gledesrus trodde jeg så en jordugle komme rett mot oss (en av mine store drømmer er å se ugle), men som viste seg å være storspove.

Og med det takker jeg for følget hit, og håper du blir med på neste innlegg fra Vega som kommer plutselig en dag.