Det er ikke alltid så lett å finne moskusen, som det tilsynelatende kan se ut som. I de årene jeg har fotografert moskus, har vi likevel stort sett alltid kunne sett dem fra E6 på våren. Men i år var de ikke å se langs veien, og vi hadde derfor utforsket et nytt område flere ganger i løpet av våren.

Da Stjørdal fotoklubb var på medlemstur til Dovre 1.juni 2024, var vi forberedt på at turen ville gå til det samme området igjen. Det gjorde det, og vi var totalt 12 på tur; 11 fra fotoklubben og i tillegg til Kinge, som var med som guide. Noen av deltagerne hadde aldri sett moskus annet enn på bilde, mens andre var mer drevne og hadde vært på moskustur flere ganger før. Et fin knippe deltagere!

Siden jeg har vært i området flere ganger, visste jeg derfor både hvordan terrenget og fotomulighetene var. Og de var ikke bare gode. For vi snakker om tett bjørkeskog, så tett at du nesten kan risikere å ikke se moskusen for bare trær…. Men det er «turan som telle», så også denne 🙂 Det er jo heller aldri noen garanti for å finne moskus (eller for så vidt andre dyr) i fjellet, så når vi treffer på dem er det alltid gledelig.

Vi hadde gått et stykke uten å «se en enda pelsdott», før Kinge stanset oss – han hadde endelig sett moskus skogen lengre framme. Da var vi selvfølgelig oppdaget for lengst, og vi samlet oss og fikk noen instrukser fra guiden om hvordan vi skulle opptre – før vi satte oss ned for å vente. Ville moskusen akseptere at vi var der, eller ville den ikke det? Heldigvis godtok de oss, og vi kunne ta fram kamera og forberede oss på litt fotografering.

Under er det noen bildeglimt av moskusen, fra midt i bjørkeskogen.

Jeg prøvde å finne mulighet til å ta bilder uten for mye trær og grener i veien. Som du ser på disse bildene, var ikke det enkelt.

Vi visste det kunne være årskalv i skogen, og vi hadde et håp om å få sett den. Og kalv fikk vi!

Denne var av den nysgjerrige sorten, og kom mot oss flere ganger mens den brekte som en lamunge. Kom den for nær, så kom mor bak, og «jaga» den tilbake til de andre, hvorpå kalven igjen gikk mot oss. Sånn holdt de på noen ganger før den skjønte at det nok var best å høre etter.

Under her kan det se ut som kua sier at: Der er de gutten min, ikke noe å bry seg om – bare gjør som meg og gå rolig videre.

I den lille flokken vi møtte, viste det seg at det ikke bare var en kalv, men det var to. Vi jublet lavmælt der inne i skogen, da vi oppdaget de to sammen. Under et par bilder av dem sammen med mor, evt tante.

Mens vi gikk, samlet vi moskusull. Det var like lett som å plukke epler på nederste grein for vi kunne bare stikke handa ut og plukke i det vi passerte. Jeg kom hjem med lommene fulle, og har det blir spennende å se hva som kan lages med ulla.

Litt mor og barn kos hører med, selv om man blir tatt bilder av.

Og litt posering – og her ser vi tydelig at kalvene har ulik farge.

Kjekt å være liten og nett, og kunne ta snarveien under haka til mor.

Moskusen var ganske rolig, selv om vi var i området. Det er viktig når vi drar på slike turer, og hadde moskusen gått vekk hadde vi ikke gått etter.

Kalven under får være siste bilde i denne serien. Se hvor rolig den er der den ligger.

Jeg har fastobjektiv, det vil si jeg ikke har zoom – noe som var en ekstra utfordring i dette området med så mye bjørk i hulter og bulter. Jeg kan ikke bare gå fram og tilbake og «være zoom selv» på en slik tur. De fleste bildene er derfor ganske mye beskjært, for «rydde» unna skogen.