Sist søndag tok vi en ettermiddagstur innover Snøheimveien. Ikke uten grunn, for vi hadde sett en flokk moskus noen kilometer innover. Vi siktet oss på området i landskapet hvor vi hadde sett dem, og flaksen var på vår side – vi «gikk oss rett på».

Vel framme satte vi oss ned i le, for å se om moskusen aksepterte at vi var der. Heldigvis gjorde den det, og vi fikk en god stund sammen med dem.

Da vi kom lå kua og kalven, og den lille så ut til å sove. Så var det som hun vekket den, og den begynte å die. For de som ikke har sett det, blir kua gjerne ferdig før kalven. Da løfter hun bakbeinet og går unna, evt med kalven hegende etter.

Oksen var av det amorøse slaget, og viste tydelig interesse for den ene kua. Hun var med på leken en stund, og vi hadde trua på at vi kunne få litt mer show, men ikke den dagen.

Høstfargene er kommet på Dovre, men akkurat her var det også en del steingrunn som gjorde at det ser litt grått ut.

Oksen stilte seg pent til, slik at det ble et par tre portrettbilder.

Kua gjorde seg også fin.

Fargene er fine, og moskusen passer så godt inn.

Takk for følget. Vi trakk oss tilbake etter en stund sammen med de, for å ikke forstyrre mer enn nødvendig. Som vanlig er bildene tatt på behørig avstand, med teleobjektiv og konverter – og beskåret i ettertid.