Mellom gjennomgang av bilder fra turen til Svalbard, tar jeg en og annen turen til Dovre også. Rett nok har jeg ikke vært der på «ordentlig» siden i sommer, men sist helg ble det endelig en tur. Jeg er med i BioFoto Midt-Norge, et lokallag av BioFoto, en forening for naturfotografer. En «fotoklubb» jeg for øvrig kan anbefale på det varmeste!

Sist helg var vi på en av de faste turene til Dovre, for å se etter moskus. Vi leier inn Knut Inge (Kinge) Røstad, som er sertifisert moskusguide, Å ha med ham er til stor hjelp når vi skal prøve å finne noen av de drøye 200 moskusene, som holder til i et område på ca 340 kvadratkilometer fjell. Kinge reiser alltid opp før guidingen, for å sjekke hvor moskusen kan være, slik at vi er rimelig sikre på å finne noen når han er med.

På høsten er det mulig å se moskus fra E6, om du da ikke suser over fjellet i 80 km/t. Vi ville gjerne ha litt mer ruskevær, og det var det meldt sludd, mye vind og vindkast på Snøheim. Å få se moskus i snøvær, mens pelsen blafrer – det hadde vært nesten like bra som den gang jeg fikk oppfylt drømmen om å få se moskus i snø.

Vel oppe ved turisthytta, lastet vi opp sekker og begynte å gå nedover en sti. Med rester av corona i kroppen, kjente jeg det var slitsomt. Da vi hadde gått rundt tre kilometer hadde jeg bestemt meg for å snu, for selv om vi gikk veldig sakte visste jeg at jeg skulle jo oppover de samme bakkene. Heldigvis dukket det opp en liten flokk moskus like ved, og vi satte oss ned i lyngen noen hundre meter unna for å ikke uroe dem, og for å se om de godtok at vi var der. Da fikk jeg den hvilen jeg absolutt trengte, og jeg glemte den dårlige formen.

Moskusen var rolig, og gikk og beitet og vi kunne gå litt nærmere. Kinge holdt oss i ørene, og sørget blant annet for at vi ikke trådte for nær, og at vi som gruppe ikke skulle virke truende på dyrene. Det var første gang jeg hadde vært med en guide på moskustur, og jeg lærte mye om hvordan jeg skal oppføre meg også når jeg er alene i fjellet.

Etter hvert kunne vi gå litt nærmere, slik at moskusen ikke bare var en prikk i landskapet. Vi fikk de i silhuett mot fjellet bak, og mens vi lå bak en forhøyning i landskapet, fikk vi også gode «nærbilder», av moskusen. Nærbilder i den forstand at jeg bruker stor tele, konverter og beskjærer til det skammelige etterpå.

I mangel på sludd har jeg gjort et par bilder svarthvitt.

Det ble ikke noe sludd dessverre, men vind fikk vi mye av selv om moskusen var i le for den verste vinden. De holdt til nede i et dalsøkk hvor det var litt høstfarger. Det hjalp som erstatning for sluddet som manglet.

Flokken vi hadde funnet, bestod av bare hunner. Hvor eventuelt kalvene og oksene var, kan vi bare spekulere på. Tidligere har jeg sett oksene gå mot hverandre, og brake sammen. Her opplevde vi det med kyrne. Det smalt ikke på samme måte som når oksene braker sammen, kanskje fordi pannebrasken er dekket med ull?

Ikke ville jeg kommet mellom disse to!

Turen opp til Snøheim var tøff, og det var ingen tvil om at jeg hadde vært syk noen uker før. Det var ikke til hjelp at vi fikk sterk motvind heller, men jeg er heldigvis utstyrt med en solid porsjon viljestyrke som fikk meg opp.

På bussturen ned til Hjerkinn så vi en annen flokk moskus, her var det både kalver og okser, og de løp rundt i landskapet. Artig å se, men litt langt å gå ettersom bussen ikke stopper for å ta på eller slippe av passasjerer på turen.

Og du… trenger du en guide som hjelper deg å finne moskusen, så ikke nøl med å ta kontakt med Kinge. Ikke koster det skjorta, og han drar ut og speider før dere drar ut. Kinge fotograferer også selv, og sørger for at gjestene kommer i en slik posisjon at det er godt lys, fin bakgrunn og lignende. Selv om ingen kan garantere noe som helst med ville dyr, er sjansen veldig stor for at du får se dem om du tar en tur med ham!