Søndag 14.august 2022

Fra Prins Karls Forland til Smeerenburgfjorden

Søndag våknet vi til en nydelig dag. Nydelig dag i den forstand at det var rolig sjø vet du. Vi hadde ikke kommet så langt som tenkt, på grunn av den lille forsinkelsen med møtet med finnhvalene. Vi så derfor fortsatt norddelen av Prins Karls Forland, som er de vestligste øyene på Svalbard, og som har en lengde på 86 km.

Vi passerte snart innløpet til Kongsfjorden, og med det var jeg lenger nord enn jeg har vært tidligere. I 2019 besøkte vi Ny Ålesund, og tok en sveip opp til 79 grader nord for å ha passert den milepælen, før vi gikk tilbake til Ny Ålesund.

At vi ikke hadde kommet lenger, hadde ikke noe å si, for da fikk vi sett mer av landskapet. Fjellene som raget over havet, isbreene som lå som tepper over og mellom fjelltoppene – og innimellom breiet seg nedover mot havet. Magisk!

Noen av isbreene var rosa, og jeg trodde med det samme det var forurensing. Det viser seg å være alger som farger isen, og funn på breer i Italia viser at algene gjør at isen smelter fortere enn om de ikke er der. Her er et lite utsnitt av en rosa bre.

Smeerenburgbreen

Vel inne i Smeerenburgfjorden holdt vi utkikk etter dyr, og vi så et område med 25 seler, noe som kan bety at det er isbjørn i området. Vi så også ismåke, som også følger bjørnen, men i dag var det ingen andre dyr her. Vi fortsatte innover fjorden til vi kom til Smeerenburgbreen. Et mektig skue!

Breen og fuglene var utrolig vakre å se på, og vi brukte en del tid foran den. Det var spennende å se når breen kalvet, og å høre alle lydene som kommer fra den før kalving.

Fuglene blir små mot isbreen på bildet over.

Innerst i fjorden, var det helt stille vann og vi fikk se breen speile seg i vannet

Da vi var ferdige ved isbreen, gikk vi ut i fjorden igjen. Her fikk vi den første turen med Zodiakene. Vi var 6 i hver båt, i tillegg til en reiseleder. Å kjøre Zodiak var ganske så artig, og her fikk vi virkelig bruk for vanntettsekkene. I sekken kunne fotoutstyret ligger trygt, også om sjøen slo opp i båten. Vi var heldige som ikke var flere enn 6 i hver båt, for andre reiseselskap opererer gjerne med 8-12 i hver båt. Vi fikk god plass til å både snu oss og bytte plass om det var ønskelig. Det hadde ikke vært så lett om vi var flere enn seks.

Kort tid etter at vi gikk i Zodiakene ble vi oppdaget av en hvalross, som kikket på oss, dykket litt, kom opp et annet sted og kikket videre. Ikke så lett å ta bilder av, når vi ikke visste hvor den kom neste gang. Det ble noen bommer før dette satt, for å si det sånn.

Første møte med sel

Det var andre båter i området, og guidene avtalte seg i mellom om hvem som skulle hvor i hvilken rekkefølge. Mens vi ventet på «vår tur» til å se hvalross, tok vi en sveip innom en bukt hvor det lå noen seler. Heller ikke her var det isbjørn å se. Men selene var fine og underholdende i seg selv, og vi var fornøyd.

Den ene selen hadde funnet den eneste spisse steinen på stranda, og lå over den som om det var den mykeste sofa. Vi lo godt av den, for det var en merkelig måte å ligge på.

Tett på hvalross
Vi gikk i land på Amsterdamøya, hvor en koloni med hvalross holdt til. I området lå det rester av hvalfangstanlegg fra 1600 tallet, da det bodde og arbeidet inntil 200 personer på øyene på sommerstid. Nå var det kun restene som lå igjen, og alt er fredet. De eneste innbyggerne er hvalrosser, fugler og evt sel og isbjørn.

Etter at vi hadde gått i land, gikk vi bortover stranden i en rekke, men stoppet hver gang en eller flere hvalross løftet på hodet. Når de senket hodet, gikk vi noen skritt til. Dette gjorde vi for å ikke skremme dem, slik at de stakk til sjøs. Dersom de føler seg truet kan de bli skremt, og flykte ut i sjøen med den risiko at de skader seg. 

Hvalrosser er snedige dyr. De kan bli fra 900 – 1500 kg, og strekker seg fra 2,5 – 3,5 m. Støttennene er solide, og kan bli opptil 1 m lang og veie opptil 5 kg. Det er lett å forstå at de kan skade hverandre med slike tenner. Hvalrossene kan leve til de er 40 år. 

Vi har et uttrykk som heter som en hvalross på land, og jammen meg stemmer det. Hvalrossene er store og tunge og beveger seg på land ved hjelp av bakføttene som de bruker til  å «ake seg fram». De ligger i «haug og dung», og det er ikke snakk om å legge seg ned ved siden av hverandre, neida de velter seg oppå de som allerede ligger der. De både grynter og raper, snøfter og pruster vann og snørr og jeg ble veldig fasinert av dem og glemte innimellom å ta bilder, for jeg ble liggende å le av dem.  

Litt usikker på hvordan tannhygienen er i denne munnen….

Hvalrossene er ensfargede brune, men blir mer rosa i fargen etter lengre opphold i kaldt vann. Denne under her må ha vært i vannet lenge, så rød den var. Men den poserte så fint for oss, som om dette var noe den gjør hver dag. Noe den kanskje gjør også, i turistsesongen.

De er også nysgjerrige og fulgte med på oss som dels satt, dels lå på stranden og tok bilder. 

Hvalrossene er også sosiale dyr, som samles i flokker. Mulig de trodde vi var hvalross, der vi lå på stranda og tok bilder av dem? De kom hvert fall veldig nært oss. Veldig nært!

I seansen over her, var jeg så opptatt av å ta bilder av noen av hvalrossene, og jeg ikke merket at et par andre kom veldig nærme. Plutselig hørte jeg en av guidene sa noe, og trodde vi fikk beskjed om å reise oss – for alt jeg visste kunne det være isbjørn som nærmet seg. Da jeg krøp bakover, oppdaget jeg plutselig hvalrossene som var rett foran meg – og som kom mot meg. Jeg hadde to kamera med meg, og i farta la jeg igjen det ene på stranda. Ikke det beste bildet, men det viser hvor jeg lå – og hvor nære de var. Bildet er tatt på 70 mm brennvidde. Sporene etter der jeg nettopp lå, ser du rett foran den nærmeste hvalrossen….

Dagens funfact

• Jeg tok 2133 bilder, og sitter igjen med kun 153. Det betyr sannsynligvis at jeg har slettet for mange…
• Jeg angrer allerede
• Jeg mista faktisk buksa da jeg skvatt opp rett foran hvalrossen – til mye fliring fra reisefølget mitt